Frontiers
Så fort jeg ser Frontiers-logoen på et album, sukker jeg oppgitt for meg selv. Nok et mer eller mindre tilfeldig sammensatt band av musikere litt over middagshøyden, som hopper på muligheten til å gi ut et nytt album. Det har kommet mye ræl fra Frontiers, men også en del godt, som siste fra Glenn Hughes, som var gull.
The Ferrymen består av Ritchie Blackmores utvalgte vokalist, Ronnie Romero, og gitarist Magnus Karlsson som sies å være hjernen bak musikken på Allen/Lande-samarbeidet. Bak trommene finner vi Mike Terrana som har spilt på en haug utgivelser. I denne sammenhengen er det mest nærliggende å nevne Masterplan, Rage og Metalium. En ikke helt ukjent gjeng med andre ord, men uten de helt store navnene. For her er det tyskklingende power metal som er greia!
Ronnie Romero var et relativt ukjent blad fram til Ritchie Blackmore plukket ham opp og plasserte ham bak mikken da Rainbow skulle blåses nytt liv i. Sammenligning mellom Romero og navnebror Ronnie James Dio har derfor vært uunngåelige. Det er ikke tvil om hans kvalifikasjoner som vokalist, men han er ingen Dio. Dios stemme var sterk og klar, og ikke minst, ren. Romero minner mer om Jørn Lande, han har den samme knirken eller skurringa i stemmen som Lande. På platas store ballade knirker han såpass mye at han kunne pushet Tom Kiefer ut av Cinderella. Han synger med mye kraft og innlevelse og har en stemme som passer klassisk hardrock utmerket.
Magnus Karlsson har selv traktert alle instrumenter her, bortsett fra trommene. Han er en talentfull kar, uten tvil. Riffene er solide og soloene og gitarfillene er stort sett glimrende. Det er aldri et kjedelig sekund, omtrent hvert eneste sekund har en eller annen liten detalj fra gitar, keyboard eller trommer. Mike Terrana gjør en bra figur, det er solide saker dette her, selv om det kan bli litt mye av det gode innimellom.
Lydbildet ligger tett opp mot Masterplan, og vokalen hjelper som sagt til med denne assosiasjonen. Spesielt åpningssporet, «End of the Road», er veldig Masterplan’sk. «How the Story Ends» har et Helloween-preg, skikkelig lange gitarriff og vers som bygges opp i intensitet til et allsangrefreng som er høyst middels engasjerende, og med trommeoverganger i hver fjerde takt.
Den første låta som satte seg igjen i barken var «Cry Wolf». Skal innrømme at jeg på forhånd håpet på en a-ha-cover, men den gang ei. Refrenget er solid, med en fiffig breakdown først, før refrenget spretter fram og inspirerer til å rope med. Dette er et power metal album og da må man ha med minst en episk låt: «One Heart» begynner med en rolig akustisk gitar og en melodiøs og pompøs Romero. Bandet sparker inn på refrenget og roer ned på verset, sparker opp intensiteten igjen på neste refrenget. En helt pregløs episk ballade. Fin, men ikke minneverdig. Når vi først er inne på balladene, må vi ta med den noe tyngre «Eternal Night». En klassisk oppbygd ballade som stjålet rett ut fra åttitallet, husker du hva jeg sa om Tom Kiefer? Dette er låta.
Det er et par låter med litt skikkelig tempo her og; «Welcome to My Show» og «Ferryman» er begge skikkelige power metal-låter, kanskje mer i tysk tradisjon enn italiensk eller amerikansk. Låter for folk som liker sweeping-teknikk på gitar! Og doble basstrommer.
Dette er ikke nyskapende musikk, det er ikke spesielt unikt, ei heller spesielt bra. Det er like originalt som en Mariusgenser. Her er det snakk om et helt gjennomsnittlig power metal album. Liker du Jørn Landes Jorn-utgivelser er dette noe for deg, hvis du synes det er hakket for kleint, vil du synes det om Ferrymen også.
3/6 | Ingar Eftedal Høgseth
Utgivelsesdato: 02.06.2017